Politikk (Norway - the official site in Lebanon)

Oversikt over det politiske systemet i Libanon.

Politisk system: Republikk
Statsoverhode: President Michel Suleiman. Ble valgt 25 mai 2008 etter at Libanon hadde vært uten president siden Emile Lahoud trakk seg 23.november 2007.

Regjeringssjef: Statsminister Fuad Siniora
Utenriksminister: Fawzi Saloukh

POLITISKE PARTIER OG REPRESENTASJON I PARLAMENTET

Future Movement Bloc (32):

Saad Hariri- Bahij Tabbara- Michel Pharaon- Serge Torsarkissian- Atef Majdalani- Bahia el Hariri- Nabil De Frei- Mostapha Hachem- Azzam Dandashi- Yegha Gerjian- Mahmoud el Mrad-Jan Oghassabian- Riad Rahal- Hagop Kassarjian- Abdallah Hanna- Ghenwa Jalloul- Hadi Hobeish- Mohamad Kabbani- Ammar Houry- Ahmed Fatfat- Bassem el Shab- Nicolas Fattoush-Ghazi el Youssef- Samir el Jisr- Ahmad Fattouh- Mostapha Alloush-Jamal el Jarrah- Badr Wanous- Hachem Alameddine- Farid Mkari- Nicolas Ghosn- Mohamad Itani.

Bloc of resistence (14):

Mohamad Raad- Mohamad Fneish- Ali Ammar- Ismail Sukkarieh- Hussein el Hajj Hassan- Amin Chirri- Mohamad Haidar- Hassan Hoballah- Hassan Fadlallah- Pierrot Serhal- Ali el Mokdad- Jamal el Taksh- Naouar el Sahili- Kamel el Rifai.

Liberation and development bloc (15):

Nabih Berri- Abdellatif el Zein- Anwar el Khalil- Ali Osseiran- Michel Moussa- Yassin Jaber- Ghazi Zayter- Ayyoub Hmayed- Ali Hassan Khalil- Ali Kreiss- Ali Bazzi- Antoine Khoury- Samir Azar- Abdulmajid Saleh- Naser Nasrallah.

Phalangist bloc (1):

Solange Gemayel

Syrian Social Nationalist Party (SSNP) (2) :

Asaad Hardan-Marwan Fares

Lebanese Forces Bloc (5):

Stirida Tawk- Elie Keyrouz- Georges Adwan- Antoine Zahra- Farid Habib

Popular Bloc (4):

Elie Skaff- Kamil Maalouf- Haaem Araji- Hassan Yacoub

Armenian Bloc (2):

Georges Kassarji- Hagop Pakradonian

The Arab Lebanese Baath Party (1):

Kassem Hashem

Progressive Socialist Party (17):

Walid Jumblatt-Marwan Hamadeh- Akram Chehayeb- Bassem el Sabeh- Fouad el Saad- Ghazi el Aridi- Abdallah Farhat- Mohamad el Hajjar- Antoine Andraos- Nabil el Boustani- Ayman Shkeir- Nehmat To'mey- Elie Aoun- Ala eddine Terro- Faysal el Sayegh- Wael Bou Faour- Antoine Saad.

Free Patriotic Movement (15):

Michel Aoun Na'matallah Abi Nasr-Abbas Hachem- Ghassan Mukhaiber- Gilbert Zwein- Farid Elias el Khasen- Walid Khoury Shamel Mozaya- Youssef Khalil- Ibrahim Kanaan- Selim Salhab- Nabil Nkoula- Edgard Maalouf- Selim Aoun- Camil Khoury.

Independent (10):

Hussein el Husseini- Nayla Moawad- Michel el Murr- Boutros Harb- Robert Ghanem- Ousama Saad (Jubran Tueini)- Samir Franjieh- Jawad Younes- Pierre Daccache- Mostapha Hussein.

Tripoli bloc (4):

Mohamad el Sadadi- Mohamad Kabbara- Maurice Fadel- Kassem Abdel Aziz

Deputy of Phalangist (1):

Chaker Aoun

Deputy of Democratic Renewal (1):

Mosbah el Ahdab

Deputy of Democratic, Democratic Leftist Party (1):

Elias Atallah

Forrige nasjonale valg: juni 2005
Neste nasjonale valg: 2009

Innenrikspolitikk
Libanon har et konfesjonelt system. Makten blir fordelt mellom de religiøse gruppene basert på hvor mange medlemmer de har. Den siste offisielle folketellingen i Libanon ble utført i 1932. Dagens maktfordeling baserer seg derfor fortsatt på disse gamle tallene. Maronittene var den gang flest og har således presidenten. Sjiamuslimene innehar presidentembetet i Parlamentet, og sunnimuslimene statsministeren. En viss ubalanse ble forsøkt justert med Taif-avtalen, fredsavtalen fra 1989. Presidentens makt ble da noe svekket.

Den 14. februar 2005 ble den tidligere libanesiske statsministeren Rafiq Hariri drept i et attentat i Beirut. FN-resolusjon 1757 opprettet en undersøkelseskommisjon.

Den anti-syriske opposisjonsgruppen med Saad Hariri og Walid Jumblatt i ledelsen fikk flertall i parlamentet ved valget i juni. På deres liste var også The Lebanese Forces og den kristne opposisjonsgruppen Qornet Shehwan, og sammen med Hizbollah dannet de en koallisjonsregjering. Hizballah trakk seg fra regjeringen i november 2006 og gikk over til opposisjonen sammen med Amal, Michel Aoun og andre.

Krigen mellom Israel og Hizballah sommeren 2006 skapte økt intern stridighet. Den politiske uroen ble forsterket utover i 2007, og førte blant annet til at man ikke lyktes i å velge president innen tidsfristen, 23. november 2007. Flere politiske drap har funnet sted, sist januar 2008.

Fra 7. mai til 14.mai opplevde Libanon sammenstøt mellom tilhengere av opposisjonen Hizbollah/ Amal /Syrian Social Nationalist Party og tilhengere av regjeringskoalisjonen 14. mars i Libanon. Kampene startet i de muslimske delene i Vest-Beirut og spredde seg deretter til flere deler av Libanon, inkludert fjellområdene rundt Beirut, de nordlige delene inkludert Tripoli og østlige deler som Bekaa. De kristne områdene i øst- Beirut og Hizbollah-kontrollerte sør-Libanon har så langt ikke opplevd konfrontasjoner. Over 80 mennesker ble drept og over 200 ble skadet i kampene. Flyplassen i Beirut ble stengt onsdag 7. mai. Kampene oppsto etter at regjeringen i møte 6.mai besluttet å å stenge et kommunikasjonsnettverk som Hizbollah hevder er en del av beskyttelsen mot Israel, samt avsette sikkerhetssjefen for flyplassen, Wafiq Chokeir, etter at Hizbollah ble anklaget for å ha et hemmelig overvåkningskamera på flyplassen.

Lørdag 10. mai overlot statsminister Siniora ansvaret for Libanons sikkerhet samt ansvaret for de to tidligere nevnte beslutningene til hæren, som besluttet ikke å iverksette dem inntil videre undersøkelser. Mandag 11. ga hæren beskjed om at den vil fjerne væpnet milits fra gatene med makt hvis det kreves. Opposisjonen trakk store deler av sitt synlige nærvær fra gatene, men uttalte at de ville opprettholde sin sivile ulydighet inntil de hadde oppnådd sine krav hos regjeringen. Den arabiske liga kom til Beirut onsdag 14.mai for å megle mellom opposisjonen og regjeringskoalisjonen. Meglingen fortsatte i Qatar i hovedstaden Doha fra fredag 16 mai. Meglingen foregikk i seks dager før man kom frem til en avtale om ny president, valglov og ny regjering onsdag 21 mai. Hærsjef Michel Suleiman ble valgt til president søndag 25 mai. Samtidig ble man enige om å implementere valgloven fra 1960, samt dele Beirut i tre valgområder. Regjeringen Siniora II (nasjonal samlingsregjering) ble utnevnt 11. juli 2008.

Utenrikspolitikk
Libanon er et lite land i en urolig region, noe som også setter sitt preg på utenrikspolitikken. Målet er i første rekke å bevare landets suverenitet og territoriale integritet. De nærmest altoverskyggende forhold i utenrikspolitisk sammenheng har vært Israels okkupasjon av Sør-Libanon og Syrias dominerende innflytelse. Med formelt grunnlag i Taif-avtalen fra 1989 og Brorskaps-, samarbeids- og koordineringsavtalen fra 1991, har Libanons utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk i stor grad blitt styrt fra Damaskus, inntil Syria måtte trekke seg ut i 2005.

FNs Sikkerhetsråd vedtok 2.9.04 resolusjon 1559. Ifølge denne skulle Syria umiddelbart trekke troppene sine ut av Libanon og stoppe innblandingen i Libanons indre anliggender. Alle Libanons militser skulle dessuten avvæpnes. Frankrike og USA har satt press på både Syria og Libanon om å etterkomme resolusjonens krav. Terje Rød-Larsen er FNs spesialutsending for oppfølging av res. 1559. I april 2005 avsluttet Syria offisielt tilbaketrekningen fra Libanon.

Libanon har et godt forhold til Saudi-Arabia. Dette gjelder ikke minst på forretningssiden, der saudisk kapital spiller en viktig rolle i mange av Beiruts gjenoppbyggingsprosjekter. Avdøde Rafiq Hariri, som også var saudi-arabisk statsborger, hadde et svært godt forhold til den saudi-arabiske kongefamilien. Etter borgerkrigens slutt har det vært viktig for libaneserne å reetablere det nære forholdet til Europa, særlig til Frankrike.

Situasjonen etter 11. september og Syrias forhold til krigen i Irak har gjort forholdet til USA mer anstrengt, og USA har stilt en rekke krav til Syria om å endre sin politikk overfor Irak og Libanon, herunder å stoppe støtten til Hizballah. Polariseringen mellom de pro-vestlige og pro-iranske og pro-syriske gruppene har økt siden krigen i 2006, og regionale samt internasjonale utfordringer ligger til grunn for dagens politiske krise.