Politikk

Sist oppdatert: 12.08.2011 // Oversikt over det politiske systemet i Libanon.

Politisk system: Republikk.
Statsoverhode: President Michel Suleiman
Regjeringssjef: Najib Mikati
Utenriksminister: Adnan Mansour

 

Kort om Libanons nyere politiske historie

Politisk system
Libanon har et konfesjonelt system. Makten blir fordelt mellom de religiøse gruppene basert på hvor mange medlemmer de har. Den siste offisielle folketellingen i Libanon ble utført i 1932, og det er denne tellingen dagens maktfordeling baseres på. Ifølge konstitusjonen må presidenten være  kristen maronitt, statsministeren sunnimuslim og parlamentspresidenten sjiamuslim. I dag er fordelingen mellom kristne og muslimer i parlamentet 50-50.

Libanon opplevde mellom 1975 og 1990 borgerkrig mellom landets sekteriske grupper. Borgerkrigen er fortsatt et sensitivt tema i Libanesisk politikk. Etter hvert fikk krigen et større innslag av eksterne interesser fra land som Israel, Syria og Iran. Israel så på de palestinske flyktningene og PLO sin tilstedeværelse i Libanon som en trussel, og okkuperte landet fra 1982. Iran var interessert i å hjelpe den underpriviligerte sjiabefolkningen i landet, samt å eksportere den islamske revolusjonen. Syria så på Libanon som strategisk i forhold til potensielle forhandlinger med Israel om Golanhøydene. Borgerkrigen endte med Taif-avtalen fra 1989, som la til grunn en mer rettferdig fordeling av politisk makt og avvæpning av militsene. Israel fortsatte sin okkupasjon av Sør-Libanon frem til 2000.

Libanon er fortsatt et lite land i en politisk kompleks region, noe som også setter sitt preg på dagens innenriks- og utenrikspolitikk. De nærmest altoverskyggende forhold i utenrikspolitisk sammenheng har vært Israels okkupasjon av Sør-Libanon og Syrias dominerende innflytelse. Israel trakk seg ut av Libanon i 2000, mens Syria måtte trekke seg ut i 2005, etter demonstrasjoner i etterkant av drapet på statsminister Rafiq Hariri i februar samme år.
Det anslås at det bor mellom 260 000-280 000 palestinske flyktninger i Libanon i tolv flyktningleirer. Levevilkårene i leirene er dårlige og over halvparten av de palestinske flyktningene lever i fattigdom. Situasjonen på grensen med Israel er spent, men stabil. I dette område har FN utplassert en flernasjonal UNIFIL-styrke som en del av våpenhvileavtalen mellom Israel og Hizballah etter krigen i 2006.

Den politiske hverdagen: 8.mars- og 14.mars-alliansen
Attentatet på Rafiq Hariri i 2005 skapte en bølge av anti-syriske holdninger i det libanesiske samfunnet. Frem mot parlamentsvalget samme år ble den pro-vestlige 14.mars-blokken og den mer syriskvennlige 8.mars-blokken dannet. Navnet til alliansene kom etter at gruppene arrangerte to store demonstrasjoner i Beirut på disse datoene. Begge blokkene består av både kristne og muslimske parti. I parlamentsvalget i juni 2005 fikk 14.mars, ledet av Saad Hariri (sønn av Rafiq Hariri) flertall i parlamentet.. Det ble dannet en nasjonal samlingsregjering sammen med opposisjonen (bl.a. Hizbollah,). Opposisjonen trakk seg imidlertid fra regjeringen i november 2006.
Polariseringen mellom 14.mars og 8.mars førte til økt konflikt i libanesisk politikk. Krigen mellom Israel og Hizbollah sommeren 2006 bidro også til økt intern stridighet. Den politiske uroen ble forsterket utover i 2007, og flere politiske drap fant sted i denne perioden, det siste i januar 2008.
Den politiske konflikten kulminerte i mai 2008 da det oppstod kraftige sammenstøt mellom tilhengere av 8. mars og 14. mars. Kampene startet i de muslimske delene i Vest-Beirut og spredde seg deretter til flere deler av Libanon,. Mer enn 80 mennesker ble drept og over 200 ble skadet i kampene.
Doha-avtalen, som ble signert 21. mai 2008, brakte partene til enighet om ny president, ny valglov og ny regjering. Hærsjef Michel Suleiman ble valgt til president, og Fouad Siniora ble statsminister for en bred nasjonal samlingsregjering.

Saad Hariri som statsminister
Til tross for Doha-avtalen var valget i 2009 fortsatt preget av polariseringen mellom de to pro-vestlige og pro-syriske blokkene. Resultatet av valget ble omtrent det samme som i 2005, med 14.mars-blokken som vinnere. Etter fem måneders forhandlinger, lyktes Saad Hariri å danne en nasjonal samlingsregjering basert på 15 representanter til flertallet, 10 til opposisjonen og fem utnevnt av presidenten. Under denne regjeringen opplevde en at forholdet til Syria ble gradvis normalisert. Det utenrikspolitiske og innenrikspolitiske fokuset var imidlertid preget av arbeidet til Spesialdomstolen for Libanon.

Spesialdomstolen for Libanon (STL)
Som en konsekvens av attentatet på statsminister Rafiq Hariri i 2005 og resolusjon 1757, opprettet FN en undersøkelseskommisjon (UNIIIC). Denne kommisjonen avsluttet sitt arbeid våren 2009 og spesialdomstolen for Libanon (STL) ble formelt åpnet 1. mars i Haag samme år.
I tiden etter attentatet var det mange som mente at det var Syria som stod bak drapet. Men i løpet av 2010 dukket det opp lekkasjer i media fra STL sin etterforskning som viste til at medlemmer av Hizbollah ville bli tiltalt.  Dette skapte en voldsom debatt i det libanesiske politiske livet, og førte til store kampanjer fra Hizbollah og 8.mars-koalisjonen mot domstolen. Disse mente at domstolen var en konspirasjon igangsatt av USA og Israel for å svekke landets motstandsbevegelse. Dette satte også sitt preg på samarbeidsklimaet i regjeringen, som på grunn av uenigheter ble handlingslammet i flere måneder.
Anklagene fra STL ble  overlevert til saksforberedende dommer Fransen i januar 2011. Han vil videre vurdere om det er grunnlag for å ta ut tiltale mot de anklagede.

Regjeringen kollapser i januar 2011
Da samlingsregjeringen ikke klarte å komme til enighet om hvordan man skulle håndtere STL, førte dette til at Hizbollah og opposisjonen trakk sine ministere ut, og regjeringen kollapset. Hizbollahs absolutte krav om at Libanon måtte ta avstand fra spesialdomstolen ble ikke innfridd av 14.mars. Et kompromiss ble heller ikke nådd i de syrisk-saudiske forhandlingene mellom partene.
Den politiske krisen gjorde at mange fryktet at landet kunne bli kastet ut i en ny væpnet konflikt mellom de stridende partene. Etter at opposisjonen fikk flertall i parlamentet for å danne en ny regjering med Najib Mikati som statsminister, førte dette til demonstrasjoner blant sunnimuslimer i landet. Urolighetene var spesielt sentrert i store sunniområder i Tripoli, Beirut og Akkar.

Ny regjering i juni 2011
Etter nesten fem måneder med forhandlinger kunne endelig Mikati presentere sin nye regjering 13.juni. Av de 30 ministerpostene fikk 8.mars-koalisjonen 18 ministre, mens den ”moderate” fløyen med Sleiman, Mikati og Jumblatt fikk 12 ministre. I praksis betyr dette at den moderate fløyen har en ”blokkerende tredjedel” av ministerpostene og kan dermed felle regjeringen.
På tross av at Mikatis regjering har fått parlamentets tillitserklæring, er de to fløyene fremdeles på kollisjonskurs når det gjelder vanskelige politiske spørsmål som landets økonomi, STL og Hizbollahs våpenmakt.

 


Bookmark and Share